Sammen er vi sterkere?!

I hver utgave av RegionNytt skriver Anne Karin Johansen en spalte som består av en god blanding av samfunnsanalyse, erfaringer fra livet som lokalpolitiker, familiemenneske og rullestolbruker. Side fire i RegionNytt, Helt på Grensa, er alltid verdt å lese!
01. mars 2019

Nytt år og nye muligheter. Tja vi pleier å si det, men når du leser dette har det gått flere uker av det nye året. Tiden går så fort, eller er det jeg som begynner å bli gammel? I sommer venter jeg mitt femte barnebarn. Gleder meg selvfølgelig like mye i dag som for 14 år siden da det eldste barnebarnet dukket opp. Livet går videre og jeg må bare følge med.

Min erfaring som organisasjonsmenneske har gitt meg en trygget om at jeg ikke snakker for meg selv, men på vegne av flere. NHF har lært meg noe om at det finnes noen felles plattformer.

2019 har noen utfordringer. Vi har kommunevalg og vi forbereder oss til Viken. Jeg har denne gangen sagt fra meg plassen min på lista og posisjonen min som lokalpolitiker er over. Grunnen til det har bakgrunn i nominasjonsprosessen i Halden. Og den var ett kapittel for seg. Det rare er at etter det ble kjent at jeg trakk meg, så har kollegaer i eget parti men også fra andre partier gitt uttrykk for at jeg kommer til å bli savnet. Ikke fordi jeg først og fremst har vært en god Arbeiderpartipolitikker, men fordi jeg også representerer noe annet. Noen politikkere har sagt det rett ut: at jeg har gitt innsyn i en verden de ikke kjenner. Min erfaring som organisasjonsmenneske har gitt meg en trygget om at jeg ikke snakker for meg selv, men på vegne av flere. NHF har lært meg noe om at det finnes noen felles plattformer. Halden-politikerne har ikke bare hørt om universell utforming til det kjedsommelige, de har opplevd det. Og for noen har det satt sine spor.  Jeg har også lært verdien av å kjenne noen.

Jeg forsvinner ikke fra politikken i Halden. Jeg får bare en ny hatt. Men alvoret i dette er at NHF må bli synligere. Vi har ett politisk ansvar for å synes. Ikke nødvendigvis i Pride-parader og i protesttog, men som synlige samarbeidspartnere. Vi må samarbeide med andre foreninger på lokalplan og vi må kjenne lokalpolitikerne våre. Det finnes muligheter og vi må gripe dem ellers er vi ferdige. Og vi må ta vare på hverandre.

Det var en merkelig følelse å sitte der og høre kommunen plukke et liv fra hverandre. Hvorfor trenger man BPA? Kan du gå på do alene? Hvor ofte dusjer du? Jeg følte at brukeren ble viska ut i møte med byråkratiet.

Jeg fikk lov å være med ett medlem når hun skulle søke på BPA, på grunn av alle mine hatter og verv har jeg tidligere unngått sånne likeperson-situasjoner. Det var en merkelig følelse å sitte der og høre kommunen plukke et liv fra hverandre. Hvorfor trenger man BPA? Kan du gå på do alene? Hvor ofte dusjer du? Jeg følte at brukeren ble viska ut i møte med byråkratiet. Jeg tror nok at møtet gikk bra, vedkommende var godt forberedt og kunne snakke for seg, og jeg var bare en moralsk støtte. Men tenk om det er en ungdom uten nettverk. Vi må stå sammen og hjelpe hverandre. 

Vi må spørre oss selv; hvem kjenner jeg i miljøet som kan støtte meg.

Erna har sagt at BPA-ordningen skal styrkes. Men da må det følge med penger. Kommunene har ikke flust med penger og det jeg kommer til å savne minst, er budsjettbehandlinger. Men kom igjen ut i kommunene: studer listene til partiene! Skaff dere venner og bli kjent. Og hvor dumt det enn høres, det er ikke partiprogrammene som betyr mest, det er den daglige kampen om penger og posisjoner som teller. Sammen er vi sterke ja, men vi er langt fra sterke nok.

 

Helt på grensa,

Anne Karin Johansen